I «gamle dager» var (visstnok) formingsaktivitetene i
barnehagen preget av såkalt samlebåndsproduksjon.
Barna lagde identiske produkter og alle fulgte samme oppskrift. Gammeldags! De
gjenskapte noe som fantes fra før, uten mulighet til å tilføre noe nytt. Reproduksjon!
Selve symbolet på dette paradigmet er (den forhatte) dorullnissen. En sjelden
figur i dag.
Nå er det andre idealer som gjelder. Dorullnissen er død. Det
er barna selv som bestemmer hva de skal lage og hvordan det skal se ut. Oppskriftene
er borte. Alt er lov og voksen ”innblanding”, i form av veiledning, hjelp eller
inspirasjon, blir nådeløst stemplet som ”skolsk”. For det er jo som kjent prosessen
som er viktig, ikke sluttproduktet. Et kjent mantra «alle» i barnehagen er
enige om. Kanskje med unntak av barna?
Det kan jo hende at sluttproduktet har betydning for dem.
Men – det er ikke dorullnissens synkende popularitet som er
årsaken til mitt hjertesukk. Tvert imot ser jeg det som et sunnhetstegn at
samlebåndstradisjonens idealer står for fall. Og selv om jeg mener at det er på
høy tid at vi også utfordrer det nye formingsparadigmet, er ikke det mitt ærend i dag. Jeg har andre fjær
å plukke. Parallelt med fordømmelsen av det utdaterte samlebåndregimet,
foregår det nemlig en storstilt satsing på språk
i barnehagen. Det uroer meg.
I Rammeplanen for barnehagen finner vi som kjent syv
fagområder, og hvert av dem er sammensatt av to eller tre begreper, for eksempel
Natur, miljø og teknikk. Til sammen
utgjør fagområdene tjue slike begreper, eller ”fagkomponenter”. Hvis vi
plasserer dem i en punktliste ser de slik ut:
·
samfunn
·
nærmiljø
·
natur
·
miljø
·
teknikk
·
religion
·
filosofi
·
kommunikasjon
·
språk
·
tekst
·
etikk
·
antall
·
rom
·
form
·
kunst
·
kultur
·
kreativitet
·
helse
·
kosthold
·
bevegelse
Som vi ser utgjør språk
bare 1/20-del av det totale innholdet, og Rammeplanen sier ingenting om at det skal
fremheves spesielt. Likevel er det språk
som gjøres til satsingsområde «over alt». De nitten andre alternativene velges
bort. Hvorfor er det ingen som satser på etikk? Eller miljø? Eller kultur?
Barnehagene bugner med språkrom, snakkepakker og språkgrupper - mens etikkrom,
religionspakker og filosofigrupper er sjelden vare.
Vel, språk er
viktig det (like viktig som teknikk).
Greit nok. Men hvordan foregår dette arbeidet i praksis? Hvilke pedagogiske
idealer er det som får gjennomslag? Jo, her foregår samlebåndsproduksjon over
en lav hæl. Språklige dorullnisser flyter over i alle rom. Når det kommer til
språkarbeid er det nemlig fullt legitimt å påføre barna universelle
pakkeløsninger, under ledelse av en lydig administrator (pedagog). Og skulle det oppstå mistanke om avvik i
barnets utvikling, disponerer administratoren velkalibrerte verktøy, som både
kan kartlegge hvilke mangler barnet
har og hvordan de effektivt kan korrigeres.
Alle barna gjør det samme. Gammeldags! Sluttproduktet er bestemt på
forhånd og alle avvik blir justert. Reproduksjon! De voksne styrer prosessen og definerer målene. Dorullnissepedagogikk!
Av en eller annen grunn er det andre standarder som gjelder
når det kommer til arbeid med språk i barnehagen. Der hvor dorullnissen blir
møtt med latterliggjøring og unison fordømmelse, blir språknissene møtt med
stormende jubel og rungende applaus. Hvor ble det av pekefingrene? De kritiske
blikkene? Skeptikerne? Bortebortevekk ble de.
