lørdag 3. september 2016

Dorullnisser og snakketrening

Dagens hjertesukk kan summeres på følgende måte: Dorullnisser gir smekk på fingrene og høylytt buing. Snakketrening gir tommel opp og rungende applaus. La meg forklare.

I «gamle dager» var (visstnok) formingsaktivitetene i barnehagen preget av såkalt samlebåndsproduksjon. Barna lagde identiske produkter og alle fulgte samme oppskrift. Gammeldags! De gjenskapte noe som fantes fra før, uten mulighet til å tilføre noe nytt. Reproduksjon! Selve symbolet på dette paradigmet er (den forhatte) dorullnissen. En sjelden figur i dag.

Nå er det andre idealer som gjelder. Dorullnissen er død. Det er barna selv som bestemmer hva de skal lage og hvordan det skal se ut. Oppskriftene er borte. Alt er lov og voksen ”innblanding”, i form av veiledning, hjelp eller inspirasjon, blir nådeløst stemplet som ”skolsk”. For det er jo som kjent prosessen som er viktig, ikke sluttproduktet. Et kjent mantra «alle» i barnehagen er enige om.  Kanskje med unntak av barna? Det kan jo hende at sluttproduktet har betydning for dem.

Men – det er ikke dorullnissens synkende popularitet som er årsaken til mitt hjertesukk. Tvert imot ser jeg det som et sunnhetstegn at samlebåndstradisjonens idealer står for fall. Og selv om jeg mener at det er på høy tid at vi også utfordrer det nye formingsparadigmet, er ikke det mitt ærend i dag. Jeg har andre fjær å plukke. Parallelt med fordømmelsen av det utdaterte samlebåndregimet, foregår det nemlig en storstilt satsing på språk i barnehagen. Det uroer meg.

I Rammeplanen for barnehagen finner vi som kjent syv fagområder, og hvert av dem er sammensatt av to eller tre begreper, for eksempel Natur, miljø og teknikk. Til sammen utgjør fagområdene tjue slike begreper, eller ”fagkomponenter”. Hvis vi plasserer dem i en punktliste ser de slik ut:

·         samfunn

·         nærmiljø

·         natur

·         miljø

·         teknikk

·         religion

·         filosofi

·         kommunikasjon

·         språk

·         tekst

·         etikk

·         antall

·         rom

·         form

·         kunst

·         kultur

·         kreativitet

·         helse

·         kosthold

·         bevegelse

Som vi ser utgjør språk bare 1/20-del av det totale innholdet, og Rammeplanen sier ingenting om at det skal fremheves spesielt. Likevel er det språk som gjøres til satsingsområde «over alt». De nitten andre alternativene velges bort. Hvorfor er det ingen som satser på etikk? Eller miljø? Eller kultur? Barnehagene bugner med språkrom, snakkepakker og språkgrupper - mens etikkrom, religionspakker og filosofigrupper er sjelden vare.

Vel, språk er viktig det (like viktig som teknikk). Greit nok. Men hvordan foregår dette arbeidet i praksis? Hvilke pedagogiske idealer er det som får gjennomslag? Jo, her foregår samlebåndsproduksjon over en lav hæl. Språklige dorullnisser flyter over i alle rom. Når det kommer til språkarbeid er det nemlig fullt legitimt å påføre barna universelle pakkeløsninger, under ledelse av en lydig administrator (pedagog).  Og skulle det oppstå mistanke om avvik i barnets utvikling, disponerer administratoren velkalibrerte verktøy, som både kan kartlegge hvilke mangler barnet har og hvordan de effektivt kan korrigeres.

Alle barna gjør det samme. Gammeldags! Sluttproduktet er bestemt på forhånd og alle avvik blir justert. Reproduksjon! De voksne styrer prosessen og definerer målene. Dorullnissepedagogikk!

Av en eller annen grunn er det andre standarder som gjelder når det kommer til arbeid med språk i barnehagen. Der hvor dorullnissen blir møtt med latterliggjøring og unison fordømmelse, blir språknissene møtt med stormende jubel og rungende applaus. Hvor ble det av pekefingrene? De kritiske blikkene? Skeptikerne? Bortebortevekk ble de.



torsdag 30. juni 2016

Vannlek - en pedagogisk løgnhistorie

Barna og vannet
Det var varmt den dagen. Barna hadde behov for å kjøle seg ned, så vi fylte bassenget med vann. Et tiltak de små virket å sette pris på. Vi hadde ingen pedagogiske baktanker med det vi gjorde - vi ville bare gi barna et kjærkomment avbrekk fra den intense sola. 

En ivrig fagarbeider tok bilder av barna i bassenget. Bildene festet hun senere til en papp-plate, som hun hengte på en vegg inne på avdelingen. Billedserien fikk overskriften: Vannlek. En tilsynelatende god beskrivelse av det som foregikk. For det var vel det bildene viste? Barn som lekte med vann? Eller kunne de avsløre noe annet - noe vi ikke hadde sett?

På vårt neste avdelingsmøte prøvde vi å ”lese” bildene med nye briller. Vi rettet med andre ord et kritisk, krast og kreativt blikk på dokumentasjonen. Da oppdaget vi noe interessant. Det så ut som barna forsøkte å fange vannet - med hender, spader og siler. Men uten hell. Vannet lot seg verken temme eller fange, det syntes å ha sin egen vilje. Men var dette vannlek? Eller viste bildene noe annet?

Forestillinger om barnet
Kunne det være at barna testet ut teorier om vannet (for å se om de holdt vann)? At det var naturvitenskaplige forsøk vi var vitne til? Vi lot oss forføre av den tanken, et tankesvermeri som skulle vise seg å få konsekvenser for vår praksis.

Det er kanskje ikke så nærliggende å tro at barn i alderen 2-3 år har forutsetninger for å teste ut fysikkens lover, for eksempel tyngdekraften. På den annen side: Hva om våre forestillinger begrenser barnas handlingsrom? Hva om våre antakelser blir en hemsko for deres utfoldelse?

Barna har kanskje ikke full oversikt over teoriene om tyngdekraften, men de har tilgang til tyngdekraften i seg selv. Eller det fenomenet vi kaller tyngdekraft, for å si det vanskelig. Ikke som en avgrenset kategori isolert fra resten av verden, men som en del av den helheten barna selv også inngår i. De teoretiske perspektivene blir i en slik sammenheng sekundære.

I møte med vannet kan barna forstå seg selv, i relasjon til noe som ikke er dem selv. De kan gjøre seg direkte erfaringer med fenomenet, eller for å tenke med den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer: De kan bli erfart. I følge ham er nemlig erfaring noe som bare skjer med oss, noe vi ikke kan planlegge.  Erfaringen er negativ av natur, i form av at den ryster oss, setter oss ut av spill og åpner oss for ny innsikt. For å si det med Gadamer blir barnas fordommer satt på prøve, hvor gamle fordommer kan bli forkastet, til fordel for nye fordommer.

Kanskje kan vi si at barnas tilnærming til vannet er fenomenologisk, hvor de eksaminerer fenomenet i seg selv, uten respekt for (jålete) teorier. Og ja, de har det gøy! Aktiviteten virker både lystbetont og morsom. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er snakk om lek, i hvert fall ikke lek i betydningen: ”En aktivitet barn frivillig utsetter seg for, fordi de har et særskilt behov for adspredelse og underholdning”. Og det er en viktig presisering. For mitt ærend er IKKE å avfeie lekens rolle som sådan. Det er den bevisstløse anvendelsen av begrepet jeg sikter til, slik den (altfor ofte) blir brukt i pedagogisk dagligtale. Men - tilbake til avdelingsmøtet.

Språkspill
Vi innså etter hvert at barnas bassengsprell kunne tolkes på flere måter – ikke utelukkende som lek. Det kunne like gjerne være snakk om læring, fortolkning, meningsskaping, undring, dialog eller eksperimentering. Vi ble tvunget til å ta stilling til det vi så. Posisjonere oss. Ta valg. Og takket være den pedagogiske dokumentasjonen ble det mulig. Uten den hadde vi blitt valgt – av språket! Vi hadde blitt objekter for det vokabularet vi tilfeldigvis hadde tilgang til (der og da). La meg utdype dette.

Professor Gert Biesta har fremsatt følgende påstand: ”If you stand for nothing, you will fall for anything”. Kloke ord. Men en forutsetning for å kunne stå for noe, er å vite at det finnes posisjoner å velge mellom. Uten den innsikten er det fort gjort å la seg styre av populære forestillinger, vanetenking og dominerende diskurser.  Eller enda verre: Å bli villedet til å tro at begrepene vi filtrerer verden gjennom, faktisk korresponderer med virkeligheten.

Fra eksempelet vårt kan vi si at vannlek og vannforskning har ulike assosiasjonsfelt, de bærer med seg forskjellige syn på barnas aktivitet. Eller for å si det enkelt (og befriende ureflektert): Vannlek representerer underholdning, moro og adspredelse, mens vannforskning representerer læring, forståelse og kunnskapsproduksjon. Begrepene forteller hver sin historie. Like løgnaktige - men like viktige begge to.

Noen siste ord
I barnehagen har vi en lei tendens til å sette merkelappen lek på nærmest alt barn gjør, uten at vi nødvendigvis har et velfundert syn på hva lek faktisk er. Og hvis vi kaller alt for lek, blir ingenting lek. Begrepet mister all mening.

Så, la oss heller ta sjansen på å lytte til nye stemmer, uvante ideer og fremmede tanker. Som kan vekke oss fra vår pedagogiske hvilestund, slik at vi – i likhet med barna - også kan risikere å bli erfart.